Det skjer ikke ofte at en ny hesterase blir anerkjent i hesteverdenen. Aegidienbergeren, som først ble avlet frem på 1980-tallet, har klart det. Som en krysning mellom islandsponni og paso peruano har den flotte småhesten en solid medfødt naturtøltanlegg, jevnt temperament, seighet og et våkent vesen.

Større og mer varmetolerant enn islandshesten, men like flott som den koselige lille, er aegidienbergeren en svært komfortabel ridehest for hele familien – og beskrives som en av de mest attraktive gangartrasene.

En høyt hvelvet hals, en kraftig kryss, staselige, runde bevegelser: Andalusiere begeistrer med sin utstråling og adel – men også med sitt gemytt og sin lærevillighet. Med sine rundere former, sin kneaksjon og høyere oppsamling, men også ofte en lite markert manke, stiller andalusiere og andre barokkhester helt spesielle krav til saltilpasningen.

Flekker og prikker som på et moderne abstrakt maleri: Hos appaloosaen er den markante pelstegningen selve varemerket. Appaloosaer er blant de mest populære hesterasene i USA. De like smidige som vennlige blikkfangene er populære innen westernridning, men verdsettes også i andre grener av hestesporten og som rene fritidshester.

Intelligens og karisma, eleganse og prestasjon: De edle araberhestene stråler rett og slett, og det i nesten alle grener av hestesporten. Fra tømmerhogst og vogntrekking er de riktignok fritatt som fødte prinser og prinsesser, men ellers viser de seg like allsidige som knapt noen annen rase. Enten det er galoppsport, distanseritt, sprangridning, dressur eller western – araberhester har vært og er suksessrike i alle disse grenene.

En stamtavle som går helt tilbake til Goethes tid, et sannelig kongelig utseende, fantastisk prestasjonsevne og et nervøst, lidenskapelig temperament – det engelske fullblodet er en ekte kjennerhest. Toppeksemplarer selges på auksjoner for millionbeløp, men rasen anses også som «luneful», og bruk i ren hobby- og fritidssammenheng frårådes ofte.

Freibergeren er en lett til middels tung kaldblodshest – og den siste opprinnelig sveitsiske hesterasen. På grunn av sitt godmodige gemytt og sin prestasjonsevne fortrengte den robuste arbeidshesten på 1800- og tidlig 1900-tall etter hvert alle andre sveitsiske trekkhesteraser – og var siden nær ved selv å bli et offer for motoriseringen av landbruk, veitrafikk og militæret.

Entusiaster tok seg av avlen og formet gradvis freibergeren til en perfekt partner for moderne fritidsryttere og -kjørere: sunn, vakker, trygg på beina, med smidige ganger og et elskelig, ansvarsbevisst vesen.

Han er klok og vakker, mektig og samtidig elegant. Han har bevegelser med romgrep, full av sving. Hans talent for høyskolen gjør ham til den ideelle partneren for ryttere med høye krav. Likevel er han alt annet enn en lunefull diva – snarere en godhjertet, menneskeglad familiehest.

Ingen klager altså når det gjelder friseren. Men: Ved salkjøp har mangen en friserhest gitt sin eier hodebry. Hvorfor? Som barokkhest skiller denne rasen seg ganske betydelig fra den hestetypen som i dag preger ridesporten.

Trenger fire- og femgjengerne blant hestene en spesiell gangartsal? Vi mener: Gangarthester trenger en riktig tilpasset sal – akkurat som alle andre hester. En sal med flatt sete som tillater vektforskyvning, kan være fornuftig. Og når skulderen i tillegg kan gli helt uhindret under salen, lykkes også den rene tølten.

Den pene, elskelige haflingeren blir av mange sett på som den ideelle fritids- og familiehesten: Den er balansert, robust, godmodig, smidig i terrenget og trygg på beina – og som småhest også lett å komme opp på for de yngste ryttertalentene.

Prestasjonssterk og elegant, klok og medgjørlig – og for en flott gang: Når det er snakk om hannoveraneren, sitter de rosende adjektivene løst. Enten på dressurbanen eller i hoppebanen – denne hestedrømmen har den sportslige suksessen nærmest abonnert på. I tillegg er hannoveranere også glimrende fritidshester, som ofte følger sine eiere gjennom tykt og tynt: De som regel brune ridehestene med kraftig kroppsbygning har stor lyst på bevegelse og aktivitet, og er tilsvarende entusiastiske når turen går til plassen, ut i terrenget, på tur, i vannet eller andre steder – hovedsaken er at det skjer noe.

For hester med iberiske røtter er en iberisk sal det naturlige, tradisjonelle valget. Den som ønsker seg en slik sal, tenker ofte først på utseendet: En iberisk sal, kanskje med et flott saueskinnstrekk og matchende hodelag, er rett og slett noe helt annet enn vanlige engelske saler. Men det umiskjennelige utseendet henger – som ved alle ekte tradisjoner – nøye sammen med «de indre verdiene» til en slik sal. Og det er nettopp disse som til slutt gjør en iberisk sal til et godt valg for våre iberiske hester (og mange andre hester).

Kort, rund, koselig – hvem elsker dem ikke, de værbestandige små islandshestene?

Det finnes rundt 65 000 av dem i Tyskland, og det er ikke minst tølten – en spesiell gangart uten sprangfase, som gir en nesten rystelsesfri, ryggvennlig ridning – som gjør dem så populære.

Den som oppfyller drømmen om sin egen unghest, har en magisk tid foran seg: I de første ukene og månedene med unghesten har oppbygging av bånd og tillit, og gleden ved hverandre, absolutt prioritet. Men til ansvaret du har tatt på deg for hesten din, hører også en god utdannelse. I den forbindelse dukker snart spørsmålet om den første salen til den unge hesten opp.

Ardenner, belgisk trekkhest, nederlandsk kaldblod, shirehest, svartskogsfuks, percheron, noriker eller søtysk kaldblod: Jorden rister nesten når disse veldige hestene galopperer.

Og likevel kan et kaldblod styres med lillefingeren og være langt mer enn bare en trekk- eller tømmerhest – forutsatt at man forstår å ri og motivere kaldblodet riktig.

Knabstrupperen er en hest med en fyrstelig fortid, som på grunn av sin sjeldenhet og sin fascinerende, flekkete pels tiltrekker seg beundrende, til tider også forbausede blikk. Men selv de sjeldne «Lille onkel»-tilropene tar knabstrupper-eiere som et kompliment. Det er tross alt ingenting å utsette på Pippi Långstrumps ytterst fine ridehest, og hun selv er også av (sørhavs-)kongelig avstamning.

Lipizzaneren er en drømmehest. En barokk type, atletisk, vakker, begavet, lærevillig – den som ser en lipizzaner, tenker «høyskolen». Den som kan kalle en av de edle skimlene sin egen, tar som regel ridesporten ganske alvorlig. Lipizzaner-eiere vil utfordre og videreutvikle hesten sin – på banen og i konkurranser. Deretter, som fortjent avslapning, ut i terrenget, til stranden, inn i solnedgangen. En lipizzaner er mye mer enn en hobby: Hest og rytter som drømmelag.

Murgesen – en middels stor, dyp sort barokkhest – er en ganske sjelden rase. Desto mer forelsket blir mange som får se den sjeldne hesten for første gang, kanskje på en messe eller på ferie i den italienske regionen Apulia. Ferieforelskelsen varer: Den vidunderlige italieneren er ikke bare en begavet ridehest med medfødt talent for samling, men også en elskelig hestekamerat som knytter seg tett til mennesket sitt og gjerne blir klødd riktig hengivent.

Fjordhesten er en rase med svært gamle røtter – og en drøm av en liten hest. Her har vi en ekte altmuligmann: en robust ridehest for lange turer, som ser ut som malt inn i skog og mark; en lærevillig partner for øvelser fra arbeidstrav til sirkustriks; en westernhest, kjørehest, hoppehest. En elskverdig kamerat for turridning og moro. Eller alt på én gang.

Hvem ville ikke gjerne ridd en paso peruano en gang? Denne søramerikanske rasen ble først kjent i Tyskland på 1970-tallet, og er fortsatt en eksot her i dag. Likevel har paso peruanoen gjort seg et navn blant hestevenner – som verdens mest komfortable hest. Den som en gang har sittet på en paso, blir høyst sannsynlig forelsket for livet: Så behagelig som på denne naturtølteren sitter man ikke på noen annen hest.

De kjemper i Warendorf om prisen for de beste, briljerer på dressurbanen i München-Riem og har vist styrken sin imponerende under EM i franske Fontainebleau ... det er snakk om ponniene! Ferdighetene, intelligensen og følsomheten til de små hestene blir gjerne undervurdert. Og dessverre like ofte deres salbehov: Den snille skoleponnien, den pålitelige barnekameraten og den muntre lille fritidshesten lider under en dårlig tilpasset, klemmende sal akkurat som de «store».

Tinkere er ekte venner. Godmodige dyr med sjarm og et helt spesielt temperament. De har sterke nerver og en god karakter. Ved utdannelse og salkjøp er det imidlertid noe å ta hensyn til, slik at hest og rytter trives.

Tinkere har av naturen en noe mindre bæredyktig rygg. Derfor er en avlastende sal, som fordeler rytterens vekt best mulig, svært fornuftig.

Travhester er trav-veddeløpshester, avlet og trent for en karriere foran sulkyen. I avlen av travhester dreier alt seg utelukkende om hurtighet og en robust psyke, derfor er utseendet deres svært variabelt. Mankehøyde og kroppsbygning spenner fra ponnistørrelse til «faktisk ganske stor», og fra fullblods- til barokktype.

Over 290 år gammel er trakehner-rasen. Den edleste blant varmblodsrasene er Tysklands eldste ridehesterase. Den har blitt avlet siden 1732 – og bringer stadig frem uvanlig vakre og intelligente hesteindivider.

Så elegante og forfinede som fullblodshester ser ut, kunne man tro de var krevende luksusskapninger.

Det stikk motsatte er tilfelle: Drømmedanserne fra Tusen og én natt utmerker seg med en rekke egenskaper som gjør de firbeinte populære også som fritidshester: sunne og robuste, nøysomme, og ridehester med den største utholdenheten.