Barokkridning: er ikke det en slags kostymeforestilling med gallasaler, praktfulle skabrakker og rideklær med gullknapper og fjærhatt? Misforståelsen er forståelig, for ved presentasjoner av den barokke ridestilen blir det faktisk ofte lagt stor vekt på visuell prakt.

Likevel bommer denne tolkningen på det vesentlige. Barokkridning kan du i teorien også gjøre i joggebukse. 

I mange sammenhenger antyder ordet «dressur» at et dyr lærer et i bunn og grunn meningsløst kunststykke fordi dresseren ønsker det slik, omtrent som en puddel som setter seg opp på bakbena.

I dressurridning er det, når alt går bra, helt annerledes. Hensikten med dressuren er å gjøre hesten, som i utgangspunktet er et flyktdyr, til et sterkt og rolig ridedyr, og å bevare helsen dens på lang sikt.

Ecole de Légèreté, på norsk «skolen for letthet», er en rideopplæring som har røtter i klassisk rideutdanning. Den ble utviklet av den franske ridelæreren Philippe Karl.

Karakteristisk for légèreté-ridestilen er den ubetingede respekten for hesten og det fullstendige fraværet av fysisk og psykisk tvang, underkastelse og press.

Turridning er nesten det motsatte av moderne, motorisert framkomstmiddel. Det handler ikke om å nå målet raskest mulig. Og heller ikke om teknisert luksus som står i kontrast til den naturlige omgivelsen.

Det eneste drivstoffet som trengs her, er gress (og kanskje en håndfull havregryn innimellom). Gjennomsnittsfarten ligger på kanskje fem kilometer i timen.

Working Equitation (working = arbeid, equitation = ridesport) er en fortsatt relativt ung hestesport som forener elementer fra tradisjonelle søreuropeiske arbeidsridestiler.

Som en kombinasjon av dressur, trailparcours og kvegarbeid har Working Equitation vært en konkurransedisiplin i Tyskland siden 2008.